22. april 2012  
  Marquesas, Fransk Polynesia
 
 

Marquesas øyene er en gruppe vulkanske øyer, som danner østgrensen for Fransk Polynesia. Høyeste punkt er "Mount Oave", som rager 1.230 meter over havet. Befolkningen på Marquesas teller ca. 8.000 personer. Første kjente bosetting utgjordes av polynesiere, som kom til øyene allerede 100 år e.Kr.f. Utgravinger har vist at de sannsynligvis kom seilende fra Tonga og Samoa.

Av alle øyene i Fransk Polynesia var det Marquesasøyene som sterkest opplevde reduksjon i folketall som følge av sykdommer vestlige oppdagere brakte med seg. Et anslag antyder at det bodde nærmere 100.000 personer på disse øyene på slutten av 1600-tallet.

Marquesasøyene er noen av de mest fjerntliggende øyene en finner på kloden. Det er 1.371 km. til Tahiti i vest og 4.800 km. til Mexico i øst. Til tross for at øyene ligger i tropisk sone, og vanlig oppfatning er at de polynesiske øyene er begunstiget med masse nedbør, er Marquesas oppsiktsvekkende tørr. Vannforsyning er et aktuelt tema for de øyene som ikke har høye fjell. De fjellrike øyene, som for eksempel Ua Pou, fanger skyene godt, og har mindre vannproblemer.

Til tross for det nokså tørre klimaet er det vanvittig frodig på øyene. Det er jungel, regnskog og kratt over alt, og jorden har en fruktbarhet som kanskje gjør dette til eneste sted på kloden en kan forvente å kunne dyrke hva som helst.

Med ett unntak har øyene bratt og ugjestmill kyst. Bare hundre meter fra kysten finner vi dyp på 500-1.000 meter. Det innebærer særlig to ting. Det finnes ikke koraller eller korallrev som beskytter øyene. Det er ekstremt mye og store arter med hai på Marquesas. Over alt er beskjeden klar; "No swimming".

Vi besøkte tre øyer: Hiva Oa, Nuku Hiva og Ua Pou. Nuku Hiva er størst, og er den øya som huser internstyret på Marquesas. Det er her vi finner skolene og det er her sykehuset er. Det er oppsiktsvekkende høy kvalitet på alt som har med infrasturktur og offentlige tjenester å gjøre, og atmosfæren på øyene er avslappet og svært vennlig og imøtekommende. Kanskje er det ikke så rart, for her er det ingen turisme. Det slenger innom en og annen seilbåt på jordomseiling, men det blir aldri noe volum. Dette gir oss en unik kontakt med dem som bor her.

For eksempel inviterte Maria oss hjem til seg, og ga oss en mange timers leksjon i hva naturen byr på. Vi lærte, smakte og opplevde en ekthet du skal lete lenge etter andre steder i verden.

Maria var også en super lærer for en utrent kokosnøttskreller. Enkle redskaper.

Det er slett ikke bare å legge til ved nærmeste fuel dock, og fylle tankene til randen. Mange ganger, som her på Nuku Hiva, er det et prosjekt på mange timer å fylle tankene. Når vi er fulle, har vi 750 liter diesel. 300 liter av dette er kanner, og det er kannene må kjøres frem og tilbake utallige ganger for å få fyllt opp de interne tankene i båten.

Det er altså fra Marquesas dette ordet kommer fra - ikke Sverige (skilt på herretoalettet).

 

 

"Tiki" er navnet på tradisjonelle polynesiske statuer, som ofte symboliserer fruktbarhet.

Brødfrukten var William Bligh, kaptein på HMS Bounty, sitt prosjekt i Polynesia. Han skulle kultivere dyrkingen av brødfrukt, for å bringe den tilde vestindiske koloniene som billig mat til slavene der. Som kjent oppsto det mytteri om bord, og brødfrukten ble aldri transportert til Karibien.

Vi vet foreløpig ikke hvordan den smaker, men for i det hele tatt å ta den i bruk, må den grilles/stekes lenge over glør eller i panne. Brødfrukten vokser over alt på Marquesas.